Det er mye rart man etter hvert oppdager og stusser på når man bor i et fremmed land. Ofte er de små forskjellene de mest interessante. Som for eksempel at i USA er nesten all brus sukkerfri. Jeg snakker ikke bare om lettprodukter. Til og med vanlig Coca-Cola er fri for de små hvite krystallene. Tar man en titt på innholdsfortegnelsen ser man at sukker ikke nevnes, men man finner i stedet ”high-fructose corn syrup” – altså maissirup. Det samme gjelder tusenvis av andre produkter fra melkesjokolade til pastasaus.

Men det har ikke alltid vært slik. Det var først på 70- og 80-tallet at dette nye produktet begynte å ta over for sukker i mange amerikanske mat- og drikkevarer. Bruken tok av etter at amerikanske myndigheter økte avgiften på importert rørsukker i 1982. Sukker ble dermed dobbelt så dyrt i USA som på verdensmarkedet. Dette førte til at selskaper som Coca-Cola så på maissirup som et attraktivt alternativ. Er det én ting amerikanske bønder produserer mye av, så er det mais. I tillegg blir disse bøndene subsidiert så kraftig at norske bønder burde føle seg neglisjert i forhold. Maissirup er altså billig. Andre egenskaper spiller nok også en rolle: Maissirup er flytende og dermed lettere å blande og frakte, og sirupen øker holdbarhetsdatoen på produktene den brukes i.

Smaker så cola med maissirup annerledes enn cola med sukker? Personlig klarer jeg ikke å kjenne forskjell. Men mange sverger på at det smaker ganske så annerledes, og blant de med såpass utviklede smaksløker er det nærmest enstemmig vedtatt at brus med rørsukker smaker bedre. Det finnes de amerikanere som drar på harrytur til Mexico for å kjenne smaken av Cola slik den var ment å være. Enkelte fabrikanter retter seg mot dette rebelske segmentet av den brusdrikkende befolkning, og selger litt dyrere brus som markedsføres som ”laget med 100 % ekte sukker for bedre smak”.

Man kan godt humre litt av amerikanerne for dette, men jeg er ikke i tvil at om dersom man fant ut at det var mulig å utvinne søtstoffer fra norsk torsk og makrell, så hadde vi sikkert droppet vanlig sukker i Soloen for å beskytte vår primærnæring også.

Veien gikk blant annet gjennom en helt flat sand- og saltørken, og skiltene langs veien advarte mot sandstormer og faren for at man med ett ikke kan se noe som helst. Heldgivis var det vindstille og jeg kunne skue utover et hvitt og beige landskap. Senere dukket det opp flere gigantiske skilt med den korte men sterke oppfordringen “EAT BEEF”.

Vel fremme i Lordsburg stoppet jeg ved en burrito-sjappe som het Don Juan og bestilte en chile relleno-burrito. Lordsburg var som Willcox støvete og slitt men hadde ikke så vidt jeg kunne finne et sentrum, så det var vanskelig å danne seg et godt bilde av stedet. Dessuten var jeg der ikke lenger enn en halv time. Senere fant jeg ut at byen er kjent for å ha huset en interneringsleir for 1500 japansk-amerikanere under krigen og for å ha New Mexicos eldste flystripe (fra 1938).

Før jeg dro hjemover igjen stakk jeg innom turistkontoret og kjøpte en nøkkelring. Jeg håper å kunne tilbringe litt mer tid neste gang, men jeg må si at New Mexico virker som et helt ålreit sted å tilbringe en halvtime.

I sentrum ser det ut som om tiden stoppet en gang på sekstitallet da motorveien I-10 ble lagt utenom byen. De samme kjedemotellene og hurtigmatetablissementene som man finner overalt i USA ligger langs motorveien et stykke nord for byen, mens i sentrum holder de lokale og selvstendige sjappene stand bak støvete fasader. Blant dem var Willcox Commercial, en dagligvarehandel malt i rosa, et par frisørsalonger, to-tre gallerier og noen spisesteder som alle tilsynelatende serverte grillmat. Det mest interessante stedet var nok det knøttlille Chiricahua Regional Museum, som informerte om blant annet Apache-krigene med Geronimo og Cochise på slutten av 1800-tallet. Byens andre museum, Rex Allen Arizona Cowboy Museum and the Cowboy Hall of Fame, var til min store skuffelse stengt.

Willcox var et svært stille sted den snaue timen jeg var der. Den kunne vært en sjarmerende liten by, og er det sikkert også i helgene, men uten mennesker minnet den mest om en spøkelsesby. Det største tegnet på liv fant jeg på vei tilbake til bilen da jeg gikk forbi et advokatkontor og tittet inn gjennom den åpne døren der jeg kunne se den formodede innehaveren, en gammel mann i bukseseler og cowboyhatt, sitte og prate i telefonen med beina på skrivebordet. Det var ingen andre mennesker ute, bortsett fra de som satt i pickupene som nå og da svevet rolig ned gatene. De venter sikkert på Peach Mania, tenkte jeg.

Neste stopp: Lordsburg, New Mexico.

Personlige eiendeler til salgs

Da jeg kom tilbake fra skiltoppsetting, var det allerede et par mennesker der som inspiserte våre kopper, potteplanter, hagemøbler og alle de andre småtingene vi hadde bestemt oss for å bli kvitt. Klokken var ikke en gang blitt syv. Dette er en helt vanlig ting å foreta seg i helgen i USA: Stå opp tidlig og lete etter yard sales. Nordmenn går på tur i helgen, amerikanere kjører rundt i nabolaget og leter etter røverkjøp.

Salget gikk jevnt og trutt og vi fikk solgt en del ting. Mange var på jakt etter helt spesifikke ting og snudde rundt da de så hva vi kunne tilby. Veldig mange ville ha CDer og DVDer, men det solgte vi ikke. En eldre mann kjørte opp på fortauet foran huset og stoppet idet han var millimetre fra kollidere med stolen jeg satt i, rullet ned vinduet og spurte høylytt om vi ikke muligens hadde noen gamle postkort? Eventuelt armbåndsur eller smykker? Vi hadde ingen av de tingene, men han kjøpte en skiftenøkkel.

Det var vel rundt klokken to at vi bestemte oss for å pakke sammen for dagen. Det kom ikke flere kunder, noe som kunne ha sammenheng med at det nå var blitt 42 grader i skyggen. Jeg dro for å ta ned skiltene. For å holde dem oppe hadde jeg brukt spiker der det var mulig, men de fleste var festet med duct tape. Eller Gaffa-tape, som det heter på Roskilde. Faktisk fikk jeg et aldri så lite flashback til festivalcampen ‘05 da jeg senere på dagen kom tilbake for å ta ned skiltene. Lukten av soloppvarmet Gaffa fikk meg til falle ned i fosterstilling og vugge frem og tilbake en halvtimes tid mens jeg sugde tommeltott. Det gikk kanskje ikke akkurat slik for seg, men jeg tok meg selv i å stå og mimre og småle en liten stund etter et sniff av den søt-kjemiske tapelukten. Passerende fotgjengere begynte å se rart på meg, så jeg røsket ned skiltet og dro hjem.

Der fant jeg min kjære i gang med å bære serviset og bestikket vårt inn i en bil som stod parkert utenfor. Et par jenter hadde kjørt forbi akkurat da hun pakket sammen, og kjøpte tallerknene og koppene jeg tidligere på dagen hadde skrubbet rene som en gal. 60 dollar, ka-tsjing. Den ene av jentene sa hun var halvt norsk og viste frem tatoveringene sine : På den ene hælen hennes stod det “Stå”, på den andre “Sterkt”. Hun spurte meg hvordan man uttaler det. “Stå stært”, sa jeg. “Cool”, sa hun.

Neste dag var det meldt regn på morgenen, så vi bestemte oss for å ikke gidde å stå opp fullt så tidlig. Regnet kom imidlertid ikke, og da vi hadde stått opp og fått satt opp butikk rundt klokken ni, hadde vi gått glipp av de kritiske morgentimene. Salget gikk trått, og da klokken passerte tolv hadde vi kun fått solgt to pakker med myggspiraler og et målebånd til en samlet pris av fem dollar. En time senere kjøpte en tilfeldig forbisyklende rastafarianer brødmaskinen for 20 dollar. Denne hadde vi kjøpt for 15 dollar fra et dødsbo, så vi gned oss godt i hendene.

De store møblene vi ville selge, sofaen, sengen og et skrivebord, lot vi stå inne. Mange hadde lyst til å komme inn og se, men de fleste virket mer interesserte i kattene våre og arkitekturen på huset enn i møblene. For mange handler yard sale ikke bare om å kjøpe billige greier, det er også en god unnskyldning til å møte naboene og se hvordan de bor.

Siden vi ikke fikk solgt møblene på yard sale, tok jeg bilder av dem og satte inn annonser på Craigslist, en vidunderlig nettside der man kan kjøpe og selge alt mulig rart. Etter bare en halvtime fikk vi napp på sofaen. Skrivebordet tok to timer, mens vi fant en kjøper til sengen på mandag. De to første møblene ble hentet mandag, sengen får vi heldigvis beholde til dagen vi flytter ut. Det er slitsomt nok å måtte sitte å spise på gulvet, så jeg er meget fornøyd med å slippe å i tillegg måtte sove på gulvet de neste to ukene.