Det er forsåvidt ikke bare Hellas som har pengeproblemer i disse dager – andre euroland som Spania, Portugal og Irland befinner seg i varierende grad av trøbbel. Men i det følgende skal jeg allikevel bruke Den hellenske republikk som eksempel og gjøre noen tankespinn rundt hva krisen betyr for euroen og hva euroen betyr for EUs fremtid. Og ikke minst passer det utmerket i forhold til metaforen som kommer helt på slutten (vent og se).

Den glimrende Europabloggen skrev for ikke lenge siden om hvordan enkelte tyske politikere har kommet med “velmenende” råd til grekerne om hvordan de kan redde økonomien ved å selge sine øyer og pantsette kulturskatter. En annen løsning kunne kanskje være å bytte valuta? Hellas hadde i disse tider kunnet dra nytte av å gå tibake til sine gamle drakmer. Problemet i Hellas er kort sagt at myndighetene har brukt for mye penger og økonomien er skakkjørt. Dersom grekerne fremdeles brukte drakmer i dag, ville selvfølgelig disse også vært rammet. Drakmen ville blitt mindre verdt, og greske produkter ville blitt billigere for utlendinger som betaler med andre valutaer, flere turister ville besøkt landet, flere ville kjøpt gresk fetaost og ouzo, og den greske økonomien ville rettet seg opp igjen. Det er i alle fall teorien. Og dette vil nok – med nærmere ettertanke – forbli teori, fordi jeg kan ikke se hvordan Hellas kan bli kvitt euroen.

Jeg tenker ikke bare på logistikk-problemene et skifte av valuta ville føre med seg, selv om det å trykke opp nye mynter og sedler, bytte ut brusautomater, skrive om kontrakter og gjøre om på en liten Olympia-topp av lover og regler sikkert ikke er noe man ser frem til å begynne med. I tillegg kommer  politiske grunner; både grekere og andre europeere ønsker neppe at euroen skal miste troverdighet ved at et medlemsland trekker seg ut (eller blir kastet ut). Men hovedgrunnen til at Hellas ikke kan gjeninnføre sine drakmer vil jeg tro er at det ville føre landet ut i en økonomisk krise som ville fått den nåværende krisen til å se ut som en gullalder. Jeg vet i alle fall at hvis jeg hadde euro plassert i en gresk bank, så ville jeg tatt ut alt sammen og overført dem til en bank i et annet og mer stabilt euroland i det øyeblikket greske myndigheter i det hele tatt begynte å lufte ideen om å bytte valuta. Det samme ville sikkert millioner av andre småsparere og ikke minst større investorer gjort – plassert sine kjære euro et sted der de ville beholde sin verdi.

Grekerne må altså finne ut hvordan de kan komme på rett kjøl igjen ved hjelp av euroen. Og deres kompanjonger i eurosonen må hjelpe dem. Og her kommer vi til noe som allerede er i emning: Tyskland har foreslått opprettelsen av et Europeisk pengefond – et EMF – som på lik linje med det internasjonale IMF skal kunne låne ut penger til euro-land med problemer (selvsagt under strenge vilkår). Dette kan føre til sterkere samordning mellom euro-landenes budsjetter og overføring av mer kontroll til EU-institusjonene. Det er karakterisernde for problemet med euroen at det er Tyskland, som ikke vanligvis pusher så veldig hardt på for dypere integrasjon, som nå har kommet med dette forslaget. At Europakommisjonen og Frankrike også støtter opp om forslaget er et tegn på at dette er mye mer enn bare en idé.

Det er alltid farlig, og vanligvis uklokt, å sammenligne EU med unionen på den andre siden av Atlanteren, men når det gjelder pengepolitikk så har USAs dollar vært vellykket nettopp fordi det er sterk politisk samordning mellom statene og en sterk sentralmakt. De føderale myndighetene i Washington lar ikke enkeltstater sløse med penger slik Brussel har tillatt Hellas å gjøre, og føderale programmer har utjevnet i alle fall en del av de økonomiske forskjellene mellom statene. Med et EMF vil man kanskje også i EU kunne redusere risikoen for at enkelte medlemsland i fremtiden havner på kjøret og sverter euroens gode navn og rykte. Den økonomiske krisen kan altså være den trojanske hesten som fører EU mot dypere politisk integrasjon.

Derfor er det litt synd at også stillingen som EUs utenrikssjef bekles av en relativ anonym kandidat. Hvor navnet til Catherine Ashton, tidligere industrikommisjonær, kom fra er ikke godt å si. Greit nok at hun har vært venstresidens favoritt siden sånn cirka ti minutter før hun ble valgt, da de innså at Miliband ikke hadde lyst på jobben allikevel og at hun i allefall innehar de to viktige egenskapene kvinnekjønn og britiskhet. Men internasjonal erfaring eller regjeringserfaring skorter det på. Man kunne peke på tidligere latvisk president Vike-Freiberga som en mer kvalifisert kvinne, dersom det var kjønnet som var avgjørende. Men til syvende og sist var det nasjonaliteten og politisk tilhørighet som bestemte.

Selvfølgelig forstår jeg at det er slik det gjerne blir med utnevnelser i EU. Hestehandel og kamelsluking må til, men at erfaring og skikkethet er så lavt prioritert er allikevel oppsiktsvekkende. Men Ashton kan selvfølgelig komme til å gjøre en god jobb og ikke drukne i byråkrati og maktkamper slik kritikere frykter. Tidligere presidenter for Kommisjonen, som spesielt Delors og til dels Barrosso, er eksempler på innledningsvis ukjente som har satt dype spor etter seg i Unionen.

Det som er helt klart er at både van Rompuy og Ashton nå enten de vil det eller ikke kommer til å definere sine embeter for lang tid fremover. EU er med ett blitt litt mer spennende.