I sentrum ser det ut som om tiden stoppet en gang på sekstitallet da motorveien I-10 ble lagt utenom byen. De samme kjedemotellene og hurtigmatetablissementene som man finner overalt i USA ligger langs motorveien et stykke nord for byen, mens i sentrum holder de lokale og selvstendige sjappene stand bak støvete fasader. Blant dem var Willcox Commercial, en dagligvarehandel malt i rosa, et par frisørsalonger, to-tre gallerier og noen spisesteder som alle tilsynelatende serverte grillmat. Det mest interessante stedet var nok det knøttlille Chiricahua Regional Museum, som informerte om blant annet Apache-krigene med Geronimo og Cochise på slutten av 1800-tallet. Byens andre museum, Rex Allen Arizona Cowboy Museum and the Cowboy Hall of Fame, var til min store skuffelse stengt.

Willcox var et svært stille sted den snaue timen jeg var der. Den kunne vært en sjarmerende liten by, og er det sikkert også i helgene, men uten mennesker minnet den mest om en spøkelsesby. Det største tegnet på liv fant jeg på vei tilbake til bilen da jeg gikk forbi et advokatkontor og tittet inn gjennom den åpne døren der jeg kunne se den formodede innehaveren, en gammel mann i bukseseler og cowboyhatt, sitte og prate i telefonen med beina på skrivebordet. Det var ingen andre mennesker ute, bortsett fra de som satt i pickupene som nå og da svevet rolig ned gatene. De venter sikkert på Peach Mania, tenkte jeg.

Neste stopp: Lordsburg, New Mexico.