Der kom det, og det mye tidligere enn forventet. Van Rompuy og Ashton. Det var det nok få som hadde forutsett i går, eller i ettermiddag for den saks skyld. Det er i det hele tatt få som faktisk vet hvordan disse to menneskene ser ut. Belgias nåværende statsminister går fra en jobb han egentlig ikke ønsket til en jobb som ingen med sikkerhet kan beskrive stillingsinstruksen til. Greit nok, det lå etter hvert i kortene at EUs nye president skulle bli en med lav profil.

Derfor er det litt synd at også stillingen som EUs utenrikssjef bekles av en relativ anonym kandidat. Hvor navnet til Catherine Ashton, tidligere industrikommisjonær, kom fra er ikke godt å si. Greit nok at hun har vært venstresidens favoritt siden sånn cirka ti minutter før hun ble valgt, da de innså at Miliband ikke hadde lyst på jobben allikevel og at hun i allefall innehar de to viktige egenskapene kvinnekjønn og britiskhet. Men internasjonal erfaring eller regjeringserfaring skorter det på. Man kunne peke på tidligere latvisk president Vike-Freiberga som en mer kvalifisert kvinne, dersom det var kjønnet som var avgjørende. Men til syvende og sist var det nasjonaliteten og politisk tilhørighet som bestemte.

Selvfølgelig forstår jeg at det er slik det gjerne blir med utnevnelser i EU. Hestehandel og kamelsluking må til, men at erfaring og skikkethet er så lavt prioritert er allikevel oppsiktsvekkende. Men Ashton kan selvfølgelig komme til å gjøre en god jobb og ikke drukne i byråkrati og maktkamper slik kritikere frykter. Tidligere presidenter for Kommisjonen, som spesielt Delors og til dels Barrosso, er eksempler på innledningsvis ukjente som har satt dype spor etter seg i Unionen.

Det som er helt klart er at både van Rompuy og Ashton nå enten de vil det eller ikke kommer til å definere sine embeter for lang tid fremover. EU er med ett blitt litt mer spennende.