Ikke lenge etter å ha forlatt Willcox krysset jeg grensen over til New Mexico, og målet, som jo var å kunne si at jeg har vært i denne staten også, var nådd. Jeg ville imidlertid finne et egnet sted å stoppe og se meg omkring og kanskje anskaffe en suvenir. Dessuten begynte jeg å bli sulten. Derfor presset jeg på videre mot nærmeste bosetning: Lordsburg.

Veien gikk blant annet gjennom en helt flat sand- og saltørken, og skiltene langs veien advarte mot sandstormer og faren for at man med ett ikke kan se noe som helst. Heldgivis var det vindstille og jeg kunne skue utover et hvitt og beige landskap. Senere dukket det opp flere gigantiske skilt med den korte men sterke oppfordringen “EAT BEEF”.

Vel fremme i Lordsburg stoppet jeg ved en burrito-sjappe som het Don Juan og bestilte en chile relleno-burrito. Lordsburg var som Willcox støvete og slitt men hadde ikke så vidt jeg kunne finne et sentrum, så det var vanskelig å danne seg et godt bilde av stedet. Dessuten var jeg der ikke lenger enn en halv time. Senere fant jeg ut at byen er kjent for å ha huset en interneringsleir for 1500 japansk-amerikanere under krigen og for å ha New Mexicos eldste flystripe (fra 1938).

Før jeg dro hjemover igjen stakk jeg innom turistkontoret og kjøpte en nøkkelring. Jeg håper å kunne tilbringe litt mer tid neste gang, men jeg må si at New Mexico virker som et helt ålreit sted å tilbringe en halvtime.