Det er mye rart man etter hvert oppdager og stusser på når man bor i et fremmed land. Ofte er de små forskjellene de mest interessante. Som for eksempel at i USA er nesten all brus sukkerfri. Jeg snakker ikke bare om lettprodukter. Til og med vanlig Coca-Cola er fri for de små hvite krystallene. Tar man en titt på innholdsfortegnelsen ser man at sukker ikke nevnes, men man finner i stedet ”high-fructose corn syrup” – altså maissirup. Det samme gjelder tusenvis av andre produkter fra melkesjokolade til pastasaus.

Men det har ikke alltid vært slik. Det var først på 70- og 80-tallet at dette nye produktet begynte å ta over for sukker i mange amerikanske mat- og drikkevarer. Bruken tok av etter at amerikanske myndigheter økte avgiften på importert rørsukker i 1982. Sukker ble dermed dobbelt så dyrt i USA som på verdensmarkedet. Dette førte til at selskaper som Coca-Cola så på maissirup som et attraktivt alternativ. Er det én ting amerikanske bønder produserer mye av, så er det mais. I tillegg blir disse bøndene subsidiert så kraftig at norske bønder burde føle seg neglisjert i forhold. Maissirup er altså billig. Andre egenskaper spiller nok også en rolle: Maissirup er flytende og dermed lettere å blande og frakte, og sirupen øker holdbarhetsdatoen på produktene den brukes i.

Smaker så cola med maissirup annerledes enn cola med sukker? Personlig klarer jeg ikke å kjenne forskjell. Men mange sverger på at det smaker ganske så annerledes, og blant de med såpass utviklede smaksløker er det nærmest enstemmig vedtatt at brus med rørsukker smaker bedre. Det finnes de amerikanere som drar på harrytur til Mexico for å kjenne smaken av Cola slik den var ment å være. Enkelte fabrikanter retter seg mot dette rebelske segmentet av den brusdrikkende befolkning, og selger litt dyrere brus som markedsføres som ”laget med 100 % ekte sukker for bedre smak”.

Man kan godt humre litt av amerikanerne for dette, men jeg er ikke i tvil at om dersom man fant ut at det var mulig å utvinne søtstoffer fra norsk torsk og makrell, så hadde vi sikkert droppet vanlig sukker i Soloen for å beskytte vår primærnæring også.

Byen ligger ved elven Oder (polsk: Odra) midt i regionen Schlesien (polsk: Śląsk, engelsk og latin: Silesia), og var til 1945 en del av Tyskland. På tysk heter byen Breslau og selv om innbyggerne ikke lengre er tyske, både føles og ser byen på mange måter ganske tysk ut. Med sine 690 000 innbyggere er den Polens fjerde største by.

Wrocław var en ruinhaug i 1945, men er blitt gjenoppbygget til å se ut som den gjorde før krigen. Grunnen til at ødeleggelsene ble så enorme her, var at tyske myndigheter i februar 1945, med den røde armé på mot vei byen, erklærte at her skulle bygges “Festung Breslau” som skulle forsvares for en hver pris. Ingen fikk lov til å flykte. Konsentrasjonsleirfanger ble blant annet beordret til å bygge bunkere og rasere en av byens hovedgater og bygningene rundt for å bygge en flystripe som kunne forsyne styrkene. Sovjeterne beleiret og bombet byen helt til mai da de lokale nazilederne tok flystripen i bruk en siste gang: de flyktet. Etter krigen ble Wrocław overført til Polen, den tyske befolkningen dro til det som var igjen av Tyskland og ble erstattet av polakker fra Øst-Polen som nå var blitt del av Sovjetunionen.

Lurer du på hvordan du skal uttale navnet på byen, så er riktig uttale sånn ca “Vråtswav” På polsk uttales w som v, c som ts og l med strek lyder som en engelsk w. Det blir altså feil å si “Vråklav”, som det kanskje er mer nærliggende å gjette.

OK, det var litt historie og bakgrunnsinformasjon. Men du lurer kanskje på hva det er å se i Wrocław? Her følger en illustrert beskrivelse av noen av de største attraksjonene:

Rynek er navnet på den store markedsplassen midt i Wrocław. En av de største av sitt slag i Europa. Prismessig begynner det kanskje å nærme seg en turistfelle, men det er uansett pent og koselig og ta en ute-piwo (utepils) der, omkranset av vakre bygg som den er.

Rådhuset (Ratusz) ligger midt på Rynek og er litt av et skue!

Rynek “by night”.

Rett nord for Rynek kan du ta turen opp i tårnet på Elisabeth-kirken (Kosciol sw Elzbiety) og få en kjempeutsikt ut over byen.

Ostrow Tumski (“Katedraløya”) er en øy i Oder, og var en gang for lenge siden Wroclaws sentrum. Nå er det et vakkert religiøst senter, men også ganske romantisk med trange brostenssmug og oljelamper på kveldstid.

Szczytnicki-parken er verdt et besøk også. Den er enorm, og har blant annet en av Europas eldste japanske hager.

Max Bergs århundrehall (Hala Ludowa/Jahrhunderthalle), bygget i 1913, er verdens største betonghall og er på UNESCOs verdensarvliste.

Og til slutt for å slukke tørsten: Piwnica Świdnicka er en ølkjeller som kan skryte av å ha vært i drift kontinuerlig i 500 år.

God tur.

Fra et regngrått Oslo var det en ren fornøyelse å komme til et hvitt og kaldt Warszawa. Snøen lå knehøyt på fortauene og drosjene spant sidelengs gjennom gatene. Vi tok inn på et herberge i sentrum, og gikk ut for å titte på byen. Snøen begynte heldigvis å smelte dagen etter.

Warszawa er en stor by, strukket ut over det polske flatlandet som den er. Det peneste området var helt klart Gamlebyen (Stare Miasto) med de fargesprakende gamle bygningene og trange brostensgatene. Vel, så gammel er den ikke, Gamlebyen (i likhet med hele Warszawa) ble jevnet med jorden under krigen, og det meste man ser er rekonstruksjoner av de orginale middelalderhusene. Pent er det uansett. Gamlebyplassen (Rynek) er sikkert fin å ta en utepils på om sommeren. I desember var det kun snøføyk der, men vi fant et par kalde Zywiec innendørs.

Utenfor murene som omgir Gamlebyen, ligger logisk nok Nybyen (Nowe Miasto) som også ser ganske gammel ut. Utenfor det igjen ligger hva jeg vil tro er den nyeste delen av Warszawa. Her finner man blant annet Palasset for kultur og vitenskap. Denne monsterbygningen, også kalt Kulturpalasset, var Stalins gave til det polske folk. Ta turen opp i toppetasjen for en fantastisk utsikt over byen.

Stalins palass

Vi hadde ikke så mange dagene der, så i tillegg til det ovenfornevnte og inntak av noen liter med polsk øl og noen kilo kål og pølser (lokale spesialiteter), tok vi turen til Warszawas dyrehage. Dette er en enorm zoo som ligger i en park på andre siden av elven fra Gamlebyen. Det var artig å se løveunger løpe rundt i snøen. Flodhesten åp den anne side så ikke fullt så lykkelig ut i sitt lille vinterbasseng av betong.

Alt i alt var det en fin tur og en flott by. Det er noe veldig koselig med å gå på sightseeing i en kald by, det er alltid veldig fint å kunne gå innom et sted og varme seg med litt mat og drikke mellom slagene. Allikevel håper jeg at neste tur til Warszawa blir om sommeren. Gleder meg!

Korčula er en av de største øyene i Dalmatia og også den grønneste av de kroatiske øyene, dekket av barskog som den er. Faktisk kommer navnet fra de første greske nybyggerne, som kalte den Korkyra Melaina eller Svarte Korfu fordi øya hadde så tett og mørk skog. Korčula uttales forøvrig “Kortsjula”, så vet du det.

Vi kom dit på billig-måten: billig-billett med Norwegian til Dubrovnik, deretter rutebuss til Korčula-fergen fra Orebic. Det går også direkte ferger og raske katamaraner dit (noen til Vela Luka på vestsiden, andre til Korčula by helt i øst) fra både Split, Dubrovnik og Makarska, samt fra øyene Hvar, Brac og Lastovo, så mulighetene er mange.

Korcula by

Vi hadde ikke bestillt overnatting på forhånd, men regnet med at vi ville møte på noen private utleiere ved ankomst. Som på de fleste andre steder i Kroatia var også havna på Korcula full av bestemødre og andre med et ledig rom klare til å møte turistene. Ikke vær redd for å bo hjemme hos folk, det er koselig, rimelig og i Kroatia går dette stort sett skikkelig for seg. Hus med rom til utleie har et offisielt blått og hvitt “Sobe”-skilt på ytterveggen (betyr rom) og utleier er godkjent og registrert.

Vi fant fort en hyggelig ung mann fra Zagreb ved navn Marko som ville leie ut familiens sommerhytte til oss. Prisen virket ganske så grei, ca 80 kroner natten per person, inkludert tilgang på sjåfør når vi måtte trenge det. Og det gjorde vi, huset lå nemlig oppe i åsen med utsikt over Korčula by, Adriaterhavet og fastlandet. Marko hadde sommerjobb som sikkerhetsvakt ett eller annet sted på øya, men det var visst helt OK for ham å ta pause for å komme og kjøre oss rundt. Nedenfor er et bilde av utsikten vår østover:

Utmerket utsikt

Etter å ha “sjekket inn” dro vi ned til Korčula by for lunsj og guidet tur med Marko (for en service!). Det var en hel masse skilt som pekte mot “huset der Marco Polo ble født”. Jeg spurte Marko om hans navnebror virkelig hadde bodd her. De fleste historikere tror jo han ble født i hjembyen Venezia. – Ingen vet akkurat hvor han ble født, så det er like uvisst om han ble født i Venezia. Dessuten liker turistene å høre om ham, sa han med et smil. Faktisk ble et lite Marco Polo-show satt opp akkurat da, med folk i kostymer fra 1200-tallet. Det foregikk på kroatisk, så jeg forstå ikke alt, men tok da et bilde:

Marco Polo-party

Dagen etter kjørte Marko oss til gjennom olivenlundene til en strand på sørsiden av øya. Dette var en ordentlig sandstrand, ikke steinstrand som dominerer i Kroatia. Selv om det bare var mai, var vannet kanskje 18-19 grader og altså mer enn varmt nok til å bade i for oss som er vokst opp i Norge. Temperaturen i luften lå på rundt 25 grader, og det var masse sol så vi kunne ikke klage på været.

Kveldene brukte vi til å rusle rundt i de trange gatene og på festningsmurene til den middelalderske Korcula by, sitte på uterestauranter og spise og drikke Ozujsko og Karlovac (kroatiske øl-merker), og, tja det var vel det. Det ble mye øl og god mat, men det er jo del av oppskriften på en god ferie.

Etter 3 dager var tiden inne til å dra videre til Split, men jeg følte at det var så mye mer vi kunne ha sett på Korčula. Det er en stor øy, og Korčula by og omegn er bare en liten del av den. De flotte mulighetene for turgåing og sykling på Korcula leste jeg om i ettertid. Det er også flere byer på øya, blant andre Vela Luka, Lumbarda og Pupnat, men de er visstnok mindre interessante.

Man kan også ta en taxibåt ut til den lille øya Vrnik med sine romerske steinbrudd og klart, blått vann… mange grunner til å dra til Korčula og jeg har meget lyst til å dra tilbake her jeg sitter og skriver dette. God tur!

Korcula by sett fra fergen

Men, hvis du er som meg og liker litt sære ting, så finnes et av de særeste steder i Europa i Kutna Hora. Gå til bydelen Sedlec og følg de flerspråklige skiltene som peker mot kostnice, ossuary og Beinhaus. Du trenger ikke være Derrick i tysk for å skjønne hva sistnevnte ord betyr. I Kutná Hora ligger nemlig et ossarium, en beinkirke om du vil, et lite kapell fullt av skjeletter.

Førti tusen skjeletter antar man at finnes inne i kapellet. De har blitt kunstnerisk dandert til dekorasjoner og inventar. I hvert hjørne av kapellet finner du en “pyramide” av knokler. Rundt om i rommet er knokkelstoler og beinbord smakfullt plassert. Et alter med altertavle av menneskeben er tilgjengelig for dem som skulle få behov for en stille bønn. Selve juvelen i samlingen henger i taket, en diger lysekrone laget av alle knoklene i menneskekroppen.

“Hvorfor?!”, spør du kanskje. Kanskje det føles bedre å vite at ingen ble drept for å lage beinkirken. Alle knoklene kommer fra en kirkegård som ble så altfor populær. I 1278 kom nemlig en abbed fra klosteret i Sedlec tilbake fra det Hellige Land med litt jord fra Golgata i neven. Han strødde jorden over kirkegården ved klosteret, ryktet spredde seg og alle ville gravlegges der. Så senere da Svartedauden og de blodige husitterkrigene kom, ble kirkegården så full at munkene begynte å grave opp gamle graver og stablet knoklene i kjelleren til kirken.

Slik gikk dagene og man stablet knokler helt til 1870 da familien Schwartzenberg som eide området, sendte treskjæreren František Rint for å ordne opp i de rotete beinhaugene. Herr Rint var en kunstnerisk person, og bestemte seg for å gjøre det skikkelig pent i kirkekjelleren. All skjellettkunsten stammer altså fra ham, og hans knokkelsignatur kan ses ved inngangen. Til ære for sine oppdragsgivere laget han en skjelettversjon av Schwartzenbergs våpenskjold som henger på veggen der den dag i dag.

Derfor er det litt synd at også stillingen som EUs utenrikssjef bekles av en relativ anonym kandidat. Hvor navnet til Catherine Ashton, tidligere industrikommisjonær, kom fra er ikke godt å si. Greit nok at hun har vært venstresidens favoritt siden sånn cirka ti minutter før hun ble valgt, da de innså at Miliband ikke hadde lyst på jobben allikevel og at hun i allefall innehar de to viktige egenskapene kvinnekjønn og britiskhet. Men internasjonal erfaring eller regjeringserfaring skorter det på. Man kunne peke på tidligere latvisk president Vike-Freiberga som en mer kvalifisert kvinne, dersom det var kjønnet som var avgjørende. Men til syvende og sist var det nasjonaliteten og politisk tilhørighet som bestemte.

Selvfølgelig forstår jeg at det er slik det gjerne blir med utnevnelser i EU. Hestehandel og kamelsluking må til, men at erfaring og skikkethet er så lavt prioritert er allikevel oppsiktsvekkende. Men Ashton kan selvfølgelig komme til å gjøre en god jobb og ikke drukne i byråkrati og maktkamper slik kritikere frykter. Tidligere presidenter for Kommisjonen, som spesielt Delors og til dels Barrosso, er eksempler på innledningsvis ukjente som har satt dype spor etter seg i Unionen.

Det som er helt klart er at både van Rompuy og Ashton nå enten de vil det eller ikke kommer til å definere sine embeter for lang tid fremover. EU er med ett blitt litt mer spennende.

Etter å ha lest Slettans kommentar på na24 bestemte jeg meg for å dra ned til sentrum for å ta disse “skrullingene” (for å bruke Are Slettans ord) i nærmere øyensyn og kanskje humre litt over noen konspiratoriske slagord og plakater. Men akkurat dét var det dårlig med. De fleste nøyde seg med å bære en fakkel, men jeg så da en hund som hadde en plakat på ryggen der det stod noe sånt som “Vaksinen skaper nye sykdommer”. Det virket faktisk som de fleste som hadde møtt opp var ganske normale mennesker som av ulike grunner er skeptiske til vaksinen, deriblant minst én farmasøyt som er kritisk fordi hun mener vaksinen rett og slett ikke er god nok.

Men tallet på konspirasjonsteoretikere er nok allikevel i virkeligheten mye høyere enn 70. Man kan nok regne med at mange holdt seg hjemme av frykt for at Illuminati skulle ta bilder av dem. Dermed uteble kanskje de mest ihuga månelandingsfornekterne og 9/11-truth’erne. Og godt er dét, men skaden har allikevel skjedd. Det er synd at man nå setter likhetstegn mellom all skepsis til vaksinen og såkalte skrullinger. Dersom det faktisk mot formodning finnes gode og rasjonelle argumenter mot å vaksinere seg mot svineinfluensaen, er disse nå rørt sammen med skrullingenes argumenter og druknes i en gryte av latterliggjøring og skepsis.