Og det er jo fint at man tar i bruk fantasifulle metaforer også i avisene. Men det blir kanskje litt kjedelig når dette ser ut til å være det eneste uttrykket journalistene bruker i så måte. Ekstra kjedelig blir det når man vet at det faktisk kun er journalister som bruker det.

For det er dagligdags i media, men jeg tør påstå at man ikke hører uttrykket mye i dagliglivet. Setningene “Mamma, jeg slakter kålstuingen din” eller “Læreren slaktet matteleksene mine i dag” uttales ikke ofte rundt norske middagsbord.

Men kanskje det like greit at det er sånn? Mange hadde blitt forvirret om man fikk se overskrifter med synonymer som “Siv Jensen ekspederer regjeringens forslag” eller “Maradona henretter Pelé og Platini”.

Hvorfor skrive om dette?  Det som fikk meg til å begynne å tenke på dette var at jeg faktisk ble litt satt ut da jeg så “slakter” brukt i ordets rette forstand på VG Nett. Da jeg klikket meg inn på artikkelen viste det seg at kronprinsparet ikke var rasende på kyrne sine, men at de faktisk var nødt til å slakte dem:

«This is an act so unnatural, a crime so monstrous, a sin so god-defying, that it throws into the shade all other distinctions known among mankind.» – William Lloyd Garrison, amerikansk abolisjonist om slaveri.

I dag finnes det flere slaver i verden enn noen gang før i historien. Tygg på den. Tygg videre på at, avhengig av hvem man spør, lever minst 27 millioner mennesker bokstavelig talt i fangenskap og tvinges til å jobbe uten betaling.

E. Benjamin Skinners bok A Crime So Monstrous er en skikkelig oppvekker. En ringeklokke som får ørene dine til å pipe og tankene dine til å bevege seg bort fra enhver idé om at menneskeheten har lagt barbariet bak seg. For det man kan lese i denne boken er brutale greier. Fra folk i Bucuresti som uten å blunke er villige til å bytte en sexlsave med downs syndrom mot en bil, til India der en gjeld på mindre enn 50-lapp fører til slaveri i flere generasjoner, til haitianske middelklassehjem der det er både akseptabelt og vanlig å ta inn et fattigbarn som husslave.

Skinner definerer en slave som et menneske som tvinges til å arbeide under trussel om vold eller bedrag og uten betaling. Det er disse menneskene boken handler om: De verst stilte av de verst stilte. Noe annet som kommer tydelig frem i boken er at moderne slaveri ikke bare handler om trafficking-ofre og sexslaver. På det indiske subkontinentet, hvor flertallet av verdens slaver finnes, befinner de fleste slavebundne seg i gruver og i landbruket. I A Crime So Monstrous får man et godt bilde av slaveriets utbredelseog konsekvenser gjennom personlige møter med ulike slaver på flere kontinenter.

Men det finnes håp, og som Skinner skriver er det mulig å utrydde slaveri i løpet av en generasjon om det prioriteres. Selv om det som nevnt finnes flere slaver i verden i dag enn noen gang før, så er det også slik i dag at slaver aldri har utgjort en mindre andel av verdens befolkning. Og deri ligger håpet: at det overveldende flertall som lever i frihet vil hjelpe den lille minoriteten som ikke gjør det.

Lær mer om kampen mot slaveri –> Free the Slaves.

Hovedgrunnen til at Vik Steen føler det såpass sterkt er at motstandere av Venezuelas president Hugo Chavez var i salen. Disse hadde endog støttet kuppforsøket mot ham i 2002. En av disse, TV-kanaleier Marcel Granier, var i Oslo for å vise hvordan ytringsfriheten har forsvunnet i hjemlandet sitt. Hadde Chavez-støttespillere fått være tilstede og forklart viktigheten av å stenge uavhengige medier, så hadde OFF antagelig i Vik Steens verden vært en mer «balansert» affære.

Derimot var enda en Chavez-kritiker, Armando Valladares, representert. Vik Steen synes “det er utrolig hvordan arrangørene kan presentere [ham] som forkjemp[er] for menneskerettigheter”. Han vet neppe at Valladares satt 22 år som politisk fange i sitt hjemland Cuba. Han ble arrestert fordi han som bankansatt i 1960 nektet å plassere et pro-kommunistisk skilt i skranken sin. 22 år. Dette er en mann som generalsekretæren i Amnesty Norge har omtalt som “legemliggjørelsen av en samvittighetsfange” (under Oslo Freedom Forum i fjor, faktisk). Men fordi Valladares er motstander av Chavez, og dermed “høyrevridd”, anbefaler altså gymnasiasten at “lærere, elever og rektorer bør ha en kritisk holdning til Oslo Freedom Forum i fremtiden”.

I panelet som Vik Steen kritiserer satt også blant andre Rebiya Kadeer fra det undertrykte uighurfolket i Kina, den moderne abolisjonisten Benjamin Skinner og den tsjetsjenske journalisten Lidija Jusupova. Jeg tror ikke man kan si at denne gjengen i snitt er spesielt vridd hverken til høyre eller venstre. Det er uansett ikke av stor viktighet her. Poenget med Oslo Freedom Forum slik jeg ser det var ikke å angripe venstresiden (i den grad en demokratisk venstreside ønsker å assossiere seg med Chavez eller Kina), men å spre kunnskap om og diskutere brudd på menneskerettigheter og frihet rundt om i verden. Med et slikt perspektiv har man langt viktigere saker i fokus enn spørsmålet om hvilken politisk retning en person lener.

Det er forsåvidt ikke bare Hellas som har pengeproblemer i disse dager – andre euroland som Spania, Portugal og Irland befinner seg i varierende grad av trøbbel. Men i det følgende skal jeg allikevel bruke Den hellenske republikk som eksempel og gjøre noen tankespinn rundt hva krisen betyr for euroen og hva euroen betyr for EUs fremtid. Og ikke minst passer det utmerket i forhold til metaforen som kommer helt på slutten (vent og se).

Den glimrende Europabloggen skrev for ikke lenge siden om hvordan enkelte tyske politikere har kommet med “velmenende” råd til grekerne om hvordan de kan redde økonomien ved å selge sine øyer og pantsette kulturskatter. En annen løsning kunne kanskje være å bytte valuta? Hellas hadde i disse tider kunnet dra nytte av å gå tibake til sine gamle drakmer. Problemet i Hellas er kort sagt at myndighetene har brukt for mye penger og økonomien er skakkjørt. Dersom grekerne fremdeles brukte drakmer i dag, ville selvfølgelig disse også vært rammet. Drakmen ville blitt mindre verdt, og greske produkter ville blitt billigere for utlendinger som betaler med andre valutaer, flere turister ville besøkt landet, flere ville kjøpt gresk fetaost og ouzo, og den greske økonomien ville rettet seg opp igjen. Det er i alle fall teorien. Og dette vil nok – med nærmere ettertanke – forbli teori, fordi jeg kan ikke se hvordan Hellas kan bli kvitt euroen.

Jeg tenker ikke bare på logistikk-problemene et skifte av valuta ville føre med seg, selv om det å trykke opp nye mynter og sedler, bytte ut brusautomater, skrive om kontrakter og gjøre om på en liten Olympia-topp av lover og regler sikkert ikke er noe man ser frem til å begynne med. I tillegg kommer  politiske grunner; både grekere og andre europeere ønsker neppe at euroen skal miste troverdighet ved at et medlemsland trekker seg ut (eller blir kastet ut). Men hovedgrunnen til at Hellas ikke kan gjeninnføre sine drakmer vil jeg tro er at det ville føre landet ut i en økonomisk krise som ville fått den nåværende krisen til å se ut som en gullalder. Jeg vet i alle fall at hvis jeg hadde euro plassert i en gresk bank, så ville jeg tatt ut alt sammen og overført dem til en bank i et annet og mer stabilt euroland i det øyeblikket greske myndigheter i det hele tatt begynte å lufte ideen om å bytte valuta. Det samme ville sikkert millioner av andre småsparere og ikke minst større investorer gjort – plassert sine kjære euro et sted der de ville beholde sin verdi.

Grekerne må altså finne ut hvordan de kan komme på rett kjøl igjen ved hjelp av euroen. Og deres kompanjonger i eurosonen må hjelpe dem. Og her kommer vi til noe som allerede er i emning: Tyskland har foreslått opprettelsen av et Europeisk pengefond – et EMF – som på lik linje med det internasjonale IMF skal kunne låne ut penger til euro-land med problemer (selvsagt under strenge vilkår). Dette kan føre til sterkere samordning mellom euro-landenes budsjetter og overføring av mer kontroll til EU-institusjonene. Det er karakterisernde for problemet med euroen at det er Tyskland, som ikke vanligvis pusher så veldig hardt på for dypere integrasjon, som nå har kommet med dette forslaget. At Europakommisjonen og Frankrike også støtter opp om forslaget er et tegn på at dette er mye mer enn bare en idé.

Det er alltid farlig, og vanligvis uklokt, å sammenligne EU med unionen på den andre siden av Atlanteren, men når det gjelder pengepolitikk så har USAs dollar vært vellykket nettopp fordi det er sterk politisk samordning mellom statene og en sterk sentralmakt. De føderale myndighetene i Washington lar ikke enkeltstater sløse med penger slik Brussel har tillatt Hellas å gjøre, og føderale programmer har utjevnet i alle fall en del av de økonomiske forskjellene mellom statene. Med et EMF vil man kanskje også i EU kunne redusere risikoen for at enkelte medlemsland i fremtiden havner på kjøret og sverter euroens gode navn og rykte. Den økonomiske krisen kan altså være den trojanske hesten som fører EU mot dypere politisk integrasjon.

Det er mye rart man etter hvert oppdager og stusser på når man bor i et fremmed land. Ofte er de små forskjellene de mest interessante. Som for eksempel at i USA er nesten all brus sukkerfri. Jeg snakker ikke bare om lettprodukter. Til og med vanlig Coca-Cola er fri for de små hvite krystallene. Tar man en titt på innholdsfortegnelsen ser man at sukker ikke nevnes, men man finner i stedet ”high-fructose corn syrup” – altså maissirup. Det samme gjelder tusenvis av andre produkter fra melkesjokolade til pastasaus.

Men det har ikke alltid vært slik. Det var først på 70- og 80-tallet at dette nye produktet begynte å ta over for sukker i mange amerikanske mat- og drikkevarer. Bruken tok av etter at amerikanske myndigheter økte avgiften på importert rørsukker i 1982. Sukker ble dermed dobbelt så dyrt i USA som på verdensmarkedet. Dette førte til at selskaper som Coca-Cola så på maissirup som et attraktivt alternativ. Er det én ting amerikanske bønder produserer mye av, så er det mais. I tillegg blir disse bøndene subsidiert så kraftig at norske bønder burde føle seg neglisjert i forhold. Maissirup er altså billig. Andre egenskaper spiller nok også en rolle: Maissirup er flytende og dermed lettere å blande og frakte, og sirupen øker holdbarhetsdatoen på produktene den brukes i.

Smaker så cola med maissirup annerledes enn cola med sukker? Personlig klarer jeg ikke å kjenne forskjell. Men mange sverger på at det smaker ganske så annerledes, og blant de med såpass utviklede smaksløker er det nærmest enstemmig vedtatt at brus med rørsukker smaker bedre. Det finnes de amerikanere som drar på harrytur til Mexico for å kjenne smaken av Cola slik den var ment å være. Enkelte fabrikanter retter seg mot dette rebelske segmentet av den brusdrikkende befolkning, og selger litt dyrere brus som markedsføres som ”laget med 100 % ekte sukker for bedre smak”.

Man kan godt humre litt av amerikanerne for dette, men jeg er ikke i tvil at om dersom man fant ut at det var mulig å utvinne søtstoffer fra norsk torsk og makrell, så hadde vi sikkert droppet vanlig sukker i Soloen for å beskytte vår primærnæring også.

Byen ligger ved elven Oder (polsk: Odra) midt i regionen Schlesien (polsk: Śląsk, engelsk og latin: Silesia), og var til 1945 en del av Tyskland. På tysk heter byen Breslau og selv om innbyggerne ikke lengre er tyske, både føles og ser byen på mange måter ganske tysk ut. Med sine 690 000 innbyggere er den Polens fjerde største by.

Wrocław var en ruinhaug i 1945, men er blitt gjenoppbygget til å se ut som den gjorde før krigen. Grunnen til at ødeleggelsene ble så enorme her, var at tyske myndigheter i februar 1945, med den røde armé på mot vei byen, erklærte at her skulle bygges “Festung Breslau” som skulle forsvares for en hver pris. Ingen fikk lov til å flykte. Konsentrasjonsleirfanger ble blant annet beordret til å bygge bunkere og rasere en av byens hovedgater og bygningene rundt for å bygge en flystripe som kunne forsyne styrkene. Sovjeterne beleiret og bombet byen helt til mai da de lokale nazilederne tok flystripen i bruk en siste gang: de flyktet. Etter krigen ble Wrocław overført til Polen, den tyske befolkningen dro til det som var igjen av Tyskland og ble erstattet av polakker fra Øst-Polen som nå var blitt del av Sovjetunionen.

Lurer du på hvordan du skal uttale navnet på byen, så er riktig uttale sånn ca “Vråtswav” På polsk uttales w som v, c som ts og l med strek lyder som en engelsk w. Det blir altså feil å si “Vråklav”, som det kanskje er mer nærliggende å gjette.

OK, det var litt historie og bakgrunnsinformasjon. Men du lurer kanskje på hva det er å se i Wrocław? Her følger en illustrert beskrivelse av noen av de største attraksjonene:

Rynek er navnet på den store markedsplassen midt i Wrocław. En av de største av sitt slag i Europa. Prismessig begynner det kanskje å nærme seg en turistfelle, men det er uansett pent og koselig og ta en ute-piwo (utepils) der, omkranset av vakre bygg som den er.

Rådhuset (Ratusz) ligger midt på Rynek og er litt av et skue!

Rynek “by night”.

Rett nord for Rynek kan du ta turen opp i tårnet på Elisabeth-kirken (Kosciol sw Elzbiety) og få en kjempeutsikt ut over byen.

Ostrow Tumski (“Katedraløya”) er en øy i Oder, og var en gang for lenge siden Wroclaws sentrum. Nå er det et vakkert religiøst senter, men også ganske romantisk med trange brostenssmug og oljelamper på kveldstid.

Szczytnicki-parken er verdt et besøk også. Den er enorm, og har blant annet en av Europas eldste japanske hager.

Max Bergs århundrehall (Hala Ludowa/Jahrhunderthalle), bygget i 1913, er verdens største betonghall og er på UNESCOs verdensarvliste.

Og til slutt for å slukke tørsten: Piwnica Świdnicka er en ølkjeller som kan skryte av å ha vært i drift kontinuerlig i 500 år.

God tur.

Fra et regngrått Oslo var det en ren fornøyelse å komme til et hvitt og kaldt Warszawa. Snøen lå knehøyt på fortauene og drosjene spant sidelengs gjennom gatene. Vi tok inn på et herberge i sentrum, og gikk ut for å titte på byen. Snøen begynte heldigvis å smelte dagen etter.

Warszawa er en stor by, strukket ut over det polske flatlandet som den er. Det peneste området var helt klart Gamlebyen (Stare Miasto) med de fargesprakende gamle bygningene og trange brostensgatene. Vel, så gammel er den ikke, Gamlebyen (i likhet med hele Warszawa) ble jevnet med jorden under krigen, og det meste man ser er rekonstruksjoner av de orginale middelalderhusene. Pent er det uansett. Gamlebyplassen (Rynek) er sikkert fin å ta en utepils på om sommeren. I desember var det kun snøføyk der, men vi fant et par kalde Zywiec innendørs.

Utenfor murene som omgir Gamlebyen, ligger logisk nok Nybyen (Nowe Miasto) som også ser ganske gammel ut. Utenfor det igjen ligger hva jeg vil tro er den nyeste delen av Warszawa. Her finner man blant annet Palasset for kultur og vitenskap. Denne monsterbygningen, også kalt Kulturpalasset, var Stalins gave til det polske folk. Ta turen opp i toppetasjen for en fantastisk utsikt over byen.

Stalins palass

Vi hadde ikke så mange dagene der, så i tillegg til det ovenfornevnte og inntak av noen liter med polsk øl og noen kilo kål og pølser (lokale spesialiteter), tok vi turen til Warszawas dyrehage. Dette er en enorm zoo som ligger i en park på andre siden av elven fra Gamlebyen. Det var artig å se løveunger løpe rundt i snøen. Flodhesten åp den anne side så ikke fullt så lykkelig ut i sitt lille vinterbasseng av betong.

Alt i alt var det en fin tur og en flott by. Det er noe veldig koselig med å gå på sightseeing i en kald by, det er alltid veldig fint å kunne gå innom et sted og varme seg med litt mat og drikke mellom slagene. Allikevel håper jeg at neste tur til Warszawa blir om sommeren. Gleder meg!