I helgen deltok jeg på en stolt amerikansk tradisjon: Yard sale. Det er en amerikansk institusjon på linje med baseball, Thanksgiving og eplepai. Kanskje ikke fullt så høyt oppe som disse, men like fullt en institusjon i det amerikanske samfunnet. Yard sale, eller hagesalg som det kanskje heter på norsk, går kort fortalt ut på at man tar alle de tingene man ikke ønsker å ha lengre og setter dem ut foran huset og selger til de som måtte være interessert.

Vi skal flytte om to uker, så vi fant ut at det ville være lurt å holde yard sale de to siste helgene før avreise. Derfor stod vi opp rundt halv seks på lørdag og hadde slagplanen klar: Jeg skulle kjøre rundt og sette opp skilt ved strategiske innfartsårer og hun skulle sette alle tingene våre ut foran huset. Først skjønte jeg ikke helt hvorfor vi måtte starte så skrekkelig tidlig, men det viste seg å være lurt fordi idet jeg hadde satt opp det første skiltet, stoppet tre generasjoner Latinos i en pickup-truck ved siden av meg og spurte om vi hadde en TV, eventuelt et stereoanlegg eller DVD-spiller til salgs. Jeg måtte skuffe dem.

Personlige eiendeler til salgs

Da jeg kom tilbake fra skiltoppsetting, var det allerede et par mennesker der som inspiserte våre kopper, potteplanter, hagemøbler og alle de andre småtingene vi hadde bestemt oss for å bli kvitt. Klokken var ikke en gang blitt syv. Dette er en helt vanlig ting å foreta seg i helgen i USA: Stå opp tidlig og lete etter yard sales. Nordmenn går på tur i helgen, amerikanere kjører rundt i nabolaget og leter etter røverkjøp.

Salget gikk jevnt og trutt og vi fikk solgt en del ting. Mange var på jakt etter helt spesifikke ting og snudde rundt da de så hva vi kunne tilby. Veldig mange ville ha CDer og DVDer, men det solgte vi ikke. En eldre mann kjørte opp på fortauet foran huset og stoppet idet han var millimetre fra kollidere med stolen jeg satt i, rullet ned vinduet og spurte høylytt om vi ikke muligens hadde noen gamle postkort? Eventuelt armbåndsur eller smykker? Vi hadde ingen av de tingene, men han kjøpte en skiftenøkkel.

Det var vel rundt klokken to at vi bestemte oss for å pakke sammen for dagen. Det kom ikke flere kunder, noe som kunne ha sammenheng med at det nå var blitt 42 grader i skyggen. Jeg dro for å ta ned skiltene. For å holde dem oppe hadde jeg brukt spiker der det var mulig, men de fleste var festet med duct tape. Eller Gaffa-tape, som det heter på Roskilde. Faktisk fikk jeg et aldri så lite flashback til festivalcampen ‘05 da jeg senere på dagen kom tilbake for å ta ned skiltene. Lukten av soloppvarmet Gaffa fikk meg til falle ned i fosterstilling og vugge frem og tilbake en halvtimes tid mens jeg sugde tommeltott. Det gikk kanskje ikke akkurat slik for seg, men jeg tok meg selv i å stå og mimre og småle en liten stund etter et sniff av den søt-kjemiske tapelukten. Passerende fotgjengere begynte å se rart på meg, så jeg røsket ned skiltet og dro hjem.

Der fant jeg min kjære i gang med å bære serviset og bestikket vårt inn i en bil som stod parkert utenfor. Et par jenter hadde kjørt forbi akkurat da hun pakket sammen, og kjøpte tallerknene og koppene jeg tidligere på dagen hadde skrubbet rene som en gal. 60 dollar, ka-tsjing. Den ene av jentene sa hun var halvt norsk og viste frem tatoveringene sine : På den ene hælen hennes stod det “Stå”, på den andre “Sterkt”. Hun spurte meg hvordan man uttaler det. “Stå stært”, sa jeg. “Cool”, sa hun.

Neste dag var det meldt regn på morgenen, så vi bestemte oss for å ikke gidde å stå opp fullt så tidlig. Regnet kom imidlertid ikke, og da vi hadde stått opp og fått satt opp butikk rundt klokken ni, hadde vi gått glipp av de kritiske morgentimene. Salget gikk trått, og da klokken passerte tolv hadde vi kun fått solgt to pakker med myggspiraler og et målebånd til en samlet pris av fem dollar. En time senere kjøpte en tilfeldig forbisyklende rastafarianer brødmaskinen for 20 dollar. Denne hadde vi kjøpt for 15 dollar fra et dødsbo, så vi gned oss godt i hendene.

De store møblene vi ville selge, sofaen, sengen og et skrivebord, lot vi stå inne. Mange hadde lyst til å komme inn og se, men de fleste virket mer interesserte i kattene våre og arkitekturen på huset enn i møblene. For mange handler yard sale ikke bare om å kjøpe billige greier, det er også en god unnskyldning til å møte naboene og se hvordan de bor.

Siden vi ikke fikk solgt møblene på yard sale, tok jeg bilder av dem og satte inn annonser på Craigslist, en vidunderlig nettside der man kan kjøpe og selge alt mulig rart. Etter bare en halvtime fikk vi napp på sofaen. Skrivebordet tok to timer, mens vi fant en kjøper til sengen på mandag. De to første møblene ble hentet mandag, sengen får vi heldigvis beholde til dagen vi flytter ut. Det er slitsomt nok å måtte sitte å spise på gulvet, så jeg er meget fornøyd med å slippe å i tillegg måtte sove på gulvet de neste to ukene.